TRIGGERE

Triggere er overalt. Noen vet vi om, andre dukker opp når vi minst aner det. Problemet med disse er at de overrasker oss på en negativ måte. Lyder, lukter, bilder o.l. fra den gangen traumet ble til, dukker opp igjen. Noen er irriterende, men til å leve med ( som en mygg i rommet på natten). Andre gjør bare så umenneskelig vondt.

Plutselig er en tilbake.
Redselen og hjertebanken.
Sjokket og virkelighetstapet.
Minnene, situasjonen og frykten tar overhånd.
Det er vanskelig å kontrollere.

Barn som har opplevd mobbing lever med triggere rundt seg hele tiden. Det kan være de store tingene, som å møte på den/ de som mobbet, eller mindre ting, som en lyd, et bilde eller en stemme. Barnet tas tilbake til traumeopplevelsen. Vi må hensynta dette i barnets hverdag. Mange voksne tror at når mobbingen har avtatt så er alt bra. Det er feil.

Mange retraumatiseres i åresvis. Nettopp derfor må vi ha fokus på ettervern og vi må vite hva som ligger i det. Alle våre opplevelser bidrar til å skape “den jeg er “. Traumer vi opplever i barndommen er med på å forme oss, enten vi vil det eller ikke. Som voksne kan vi kanskje ta noen bevisste valg, når vi er kommet dit hvor traumene er historie og triggerne har avtatt.

Det store spørsmålet er; hvem er man uten disse triggerne?
Jeg har grublet på dette mange ganger. Dersom jeg lærer meg å kontrollere traumeminnene, vil det være det samme som å føle at hendelsen aldri fant sted? Respekterer man da det som har hendt en? Blir det det samme som å "glemme" og "gå videre".

Mine traumer er en del av meg. De er en bekreftelse på hvor mye jeg elsker Odin - hvor vondt det er å ha mistet ham. Blir sorgen mindre om traumet mildner? Ønsker jeg å gå gjennom livet med en flat sorg, eller trenger jeg triggerne som en bekreftelse på min kjærlighet for Odin og for å unngå å være lykkelig med god samvittighet?

Hva tenker du?

Katrine Olsen Gillerdalen