Antimobbearbeidets mange tilfeldigheter

Lovforslaget innebærer at enkeltvedtaksordningen forsvinner, men adgangen til å klage til fylkesmann gjøres kortere og lettere. Skolens plikter forsterkes generelt og dokumentasjonskravet skjerpes under saksbehandling. Lokale løsninger fortsetter, og skoleeier beholder sitt regionale ansvar. Fylkesmannen fortsetter som førsteinstans i klagesaker, men gis sanksjonsmulighet ved å kunne gi pengebot. Utdanningsdirektoratet gis en ytterligere rolle, som andreinstans i klagesaker. Lovforslaget i seg selv medfører ingen krisetilstand, men det gjør ikke dagens regelverk heller. Det er etterlevelsen som blir for tilfeldig. Skal regelverket først endres, må de få effekt.

Myndighetene trenger mer kunnskap om hvor mye mobbing som faktisk skjer, hvor de skjer, hvilke grep som tas og effekten av disse. Skoleeier, rektor og skoleansatte trenger kompetanseheving og -utvikling, samtidig med støtte og drahjelp i arbeidet. Barna trenger voksne som tar tak med en gang, og foresatte trenger en forsikring om at barna deres blir sett, hørt og tatt på alvor. Samlet trengs en drivkraft for utvikling og forbedring i antimobbearbeidet - en antimobbeentusiasme med faglig tyngde!

Eksperter på skoleutvikling og mobbing ser ut til å enes om flere ting. Forbedring vil kreve en helhetstenkning, fra nasjonalt via regionalt til lokalt nivå, jfr. Michael Fullan (2014). Nivåene må interagere, jfr. Knut Roald (2006), og det starter med en innsats fra nasjonalt hold, jfr. Fullan. Først da kan en snakke om helhetlig systemtenkning og systematisk arbeid, som Fullan, Roald og Erlend Moen (2014) er opptatte av. I lovforslaget vil det kreve at en går bort fra regionale og lokale løsninger/ handlingsrom, og sikrer kvalitet gjennom nasjonal styring til lokal kompetanse er oppnådd.

Med dagens teknologiske utvikling, bør det være en enkel sak å gjøre saksbehandlingsprosessen elektronisk, se vårt høringssvar. Her kan varslinger automatiseres, steg-for-steg-oppskrifter og dokumenter ligge klart, analyser/rapporter/tiltak vedlegges og foresatte inkluderes i saksprosessen. En slik ordning har potensialet i seg til å bli tidsbesparende for skoleansatte og dermed en litt mindre "skummel" prosess å gå i gang med. Foresatte vil kunne følge med og gi sine innspill. En slik nasjonal styring vil også kunne gjøre fremtidige kursendringer i antimobbearbeidet mindre tilfeldige, fordi myndighetene vil stå langt bedre rustet med informasjon om hvor skoen faktisk trykker.  

For å følge fagekspertene videre, vil pengeboten som lovforslaget åpner for at fylkesmann kan gi, ikke gi tilfredsstillende effekt. Det er jo ikke snakk om at en kommune - eller skole - blir slått konkurs på grunn av for mange bøter. Skoleeiere og skoleansatte blir heller ikke mer villige til å ta tak i tilfeller/ saker, ei heller flinkere, av (stadige) smekk på fingrene. For å sikre barna direkte effekt av boten, mener OdinStiftelse at en øremerking av midlene til skoler og skoleeiers kompetanseheving av eksterne fagfolk vil ha det. Da kan en snakke om at manglende etterlevelse gir konsekvenser og sørge for forbedring - til barnas beste.

Kunnskapsministeren og hans stab er veldig klar over det offentlige apparats mekanismer. Nasjonalt, regionalt og lokalt ansatte henter sin makt i ulike deler av befolkningen, hvilket gjør at prioriteringen ikke alltid gjør samarbeid ønskelig, jfr. Gjert Langfeldt (2011). Fylkesmann, som klageinstans for foresatte, har ikke fungert på mange år. Kanskje kan det skyldes fylkesmannsrollen er mer tjent med å ivareta det offentliges interesser på lang sikt enn de foresattes (på kort sikt)? Trolig vil en opprusting av fylkesmannens stab ikke endre denne situasjonen, og nettopp derfor mener OdinStiftelsen barna best vil være tjent med et uavhengig håndteringsorgan, slik et nasjonalt ressurs- og kompetansesenter vil kunne være, jfr. vårt høringssvar, sitert i lovforslaget på s. 37.

Klokken tikker. Snart kan det være regjeringsskifte. Om ikke regelverket strammes inn og en kvalitetssikker drivkraft skapes, kan det være tilfeldigheter som igjen får styre antimobbearbeidet i enda flere år fremover. Fortjener vi da barnas tillit?